Vil du kjøpe bøker?
Jeg sliter så mye med å bestemme meg for ting at jeg måtte finne min egen måte å spise brødskivene på da jeg var barn og mamma ga meg to skiver med ulikt pålegg på.
Så lenge jeg kan huske har jeg også likt ting som kommer i par. Mamma var tvilling, for eksempel. Jeg var misunnelig. Jeg er ikke tvilling, jeg er Vekt, og da jeg var barn leste jeg i en bok at Vekter trenger å ha balanse i ting. Som i et par. Jeg drikker både te og kaffe om morgenen. Finner jeg en fin bluse som finnes i to farger, kjøper jeg begge. Og den brødspisingen løste jeg ved å spise først litt av hver skive, deretter alt på én gang.
For tiden har jeg slitt veldig med å bestemme om jeg skal skrive på norsk eller engelsk. Burde jeg holde meg til morsmålet og det jeg allerede kan litt om? Eller skulleburde jeg prøve å skrive litt på engelsk, og teste ut hvordan det fungerer? I dag er det jo så lett å publisere saker og ting over internettet og slike steder, og flesteparten som er der ute, kan jo ikke norsk?
Dette har jeg hatt utallige styremøter med meg selv om og veiet frem og tilbake, frem og tilbake. Hele denne tiden har jeg selvsagt ikke skrevet nesten noen ting, for all tiden og alle kreftene har gått med til denne veiingen.
Samtidig har mange voksne, språkkyndige gjennom årenes løp pekt på meg og påpekt at det er viktig å passe på det norske språket og holde seg til norske ord når man skriver. Mormor, for eksempel, som var en veldig tøff dame født i 1898 og som jobbet som lærer frem til lenge før jeg i det hele tatt ble født. Hun hadde en veldig bestemt pekefinger. Jeg er fremdeles litt redd for sånne autoritære pekefingre.
Siden jeg er ganske treig i nøtta noen ganger, og siden jeg vil være flink pike og gjøre ting riktig, spesielt når det gjelder skriving (forskere sier faktisk at det å for eksempel bevitne feil bruk av grammatikk trigger nervesystemet på samme måte – og kan være like belastende – som andre stressfaktorer. Ikke rart jeg er utkjørt) tok det laaang tid før jeg kom på at jeg kanskje ikke trengte å velge i det hele tatt? At jeg har det best når jeg har én av hver, for balansens skyld?
So, from now on, I will gjøre begge deler! Da vet du altså hva som foregår hvis det plutselig blir litt av det ene språket her og litt av det andre språket der.
(Mormor, you are OK with this, ikke sant?)
PS:
Den opplevelsen med brødskivene sitter så sterkt i meg at jeg har gått hen og skrevet ned hvordan jeg håndterte det hele, på Inglish, og den historien er med i The sound of awe-boka mi, som ser nesten sånn ut, og altså er på engelsk og snart kan bestilles på Amazon og greier:
