Vil du kjøpe bøker?
Noen ganger kan jeg være så himla treg med å bestemme meg for ting (som noen av dere allerede vet). Og så himla treg med å komme meg ut av huset for å treffe folk. Selv om jeg vet at jeg virkelig, virkelig trenger det. Det er liksom på topp fem-lista over gode råd mot ensomhet og angst og følelsen av at man tror man ikke kan noen ting og ikke duger til noe, det der:
Snakk med mennesker! Ikke isoler deg! Gjør ting du liker! Prøv nye ting! Selv om du ikke vet helt femti tusen prosent hvordan du skal få det til fra start - den veien BLIR faktisk til etter hvert som man går!
I blant klarer likevel selv jeg å ta meg i nakkeskinnet og dra meg selv ut, slik jeg gjorde nå i helgen da jeg ikke engang bare dro ut av huset, men til et helt annet LAND. Riktignok bare til det nærmeste vi har her jeg bor. Og med tog, ikke fly, så jeg kunne lett hoppet av på en hvilken som helst stasjon underveis og dra hjem igjen. Noe jeg selvsagt holdt på å gjøre både før og etter landegrensen. Men jeg hoppet ikke av. Det er tross alt å nettopp det å dra ut av huset og ned på stasjonen som er det største hinderet. Når jeg først sitter på toget, kan jeg like godt bare bli der. Jeg liker å sitte.
Dessuten hadde jeg ikke bestilt returbillett. Det var da slett ikke sikkert jeg kom til å bli værende hele helgen. Kanskje jeg ville hjem igjen allerede lørdag? I alle fall ikke senere enn søndag morgen. Da ville det jo være dumt å ha billett til ettermiddagstoget på søndag. Jeg liker å ha friheten til å dra når jeg vil, selv om "når jeg vil" er lenge før jeg "bør", og i alle fall lenge før det er over.
Men SÅ lur jeg var som satt meg gjennom den turen og møtte opp på instruert sted på fredag, for plutselig befant jeg meg i et magisk univers, sammen med en haug andre som så ut og hørtes som om de også hadde måttet ta seg selv i både det ene og det andre for å komme seg dit. Vi var rett og slett fra samme klan, selv om vi var fra både England og Wales og Irland og Finnland og Skottland og Sør-Afrika og Tyskland og Sveits, og bare noen få skandinaver, faktisk, men vi snakket samme språk alle sammen, og snakket også med hverandre, selv om de aller fleste skårer høyt på skalaen for introversjon. Det var attpåtil antydninger til klemming.
En million takk til alle dere som står bak Stockholm Writers Festival og gjorde helgen til en så vidunderlig opplevelse!
Jeg tok det absolutt siste toget jeg kunne rekke hjem på søndag, og fikk det absolutt siste ledige setet, rett ved en familie med tre trøtte barn under ti år, en flokk med italienske guttevalper rundt sytten år og en forkjølet mann på seksti som snøt seg høyere enn barna gråt og oftere enn at italienerne fektet med armene, og i går var alt det bare koselig.
Så virker det sannelig som at Stockholm også visste at jeg – selv om jeg nå skifter genre – fra før av blant annet er mattebokforfatter.
Jeg tar i alle fall dette veldig personlig:
